Den siste dagen på jorda

Hvilken dag er et menneskes aller siste her på jorda?

De fleste tenker kanskje at det er den dagen en dør, men for meg har alltid begravelsesdagen stått som den aller siste, det endelige punktum i tilværelsen man fikk til del. Det er denne dagen vi kommer til å være i samme rom, på samme sted for siste gang - og det er denne dagen den døde forlater den felles jorda vi går på. 

Dagene mellom dødsfallet og begravelsen er spesielle. For de nærmeste er det mange praktiske gjøremål i tillegg til sorgen, og vi som er litt lenger ut i kretsen forbereder oss på begravelsesdagen - om enn ikke like intenst. Men vi vet det likevel, at snart er den her: Den siste dagen vår venn, slektning eller kollega skal ha her på jorda. Vi skal samles for å ta avskjed, følge de kjente ritualene - eller kanskje oppleve noen som er helt nye for oss, men uansett: Etter dette inntrer den store stillheten, når alt er sagt og gjort, den døde er lagt til hvile og vi andre skal gå videre.

Pussig nok er været på begravelsesdagen alltid som det skal være - fremdeles i min begrepsverden. Jeg har stått på gravplassen i forferdelig uvær der værgudene protesterer like heftig mot det som skjer som vi som står rundt grava. Jeg har stått i stille regn der himmelen gråter sammen med oss, og på dager som er like triste og grå som vi føler oss. Noen ganger, når sola skinner, tenker jeg at den siste dagen din på jorda, da viste verden seg fra sin beste side til ære for deg.

I dag skal jeg være med og følge tante til graven. Hun er den siste av mine tanter og onkler, og den sist gjenlevende av mamma sine søsken. Vi har fulgt med på værmeldinga i mange dager, ikke minst fordi det har regnet og regnet i dagevis, værmeldinga har vært dyster og vi har tenkt mye på om det skulle bli såpass greit vær at min gamle, skrøpelige mamma skulle kunne være med ut på gravplassen.

I skrivende stund er det en time til begravelsen starter. Sola skinner gjennom skylaget, og jeg tenker at den siste dagen for tante på jorda ser ut til å bli en fin avskjedsdag.Ikke minst for to søstre som har bodd nære og vært nære gjennom et langt liv.

Mitt første 17.mai-minne

 

Jeg vokste opp i ei lita bygd der alle kjente alle, der bygdefolket feira små og store begivenheter ilag – enten på ungdomshuset eller på den lille bygdeskolen vår. På det meste var vi vel rundt 25-30 elever på skolen der jeg gikk, og mitt årskull var det største noensinne med sine seks elever. Skolekorpset ble stifta da jeg var 8, et par ganger før den tid kom skolekorpset fra kommunesenteret og gikk i tog med oss – og før der igjen var det kun hurraropene som lød i toget vårt.

Ett minne står klart og tydelig prenta inn i hukommelsen min – mitt aller første 17.mai-minne. Det må nok nærme seg 50 år siden nå, i alle fall må jeg ha vært ganske liten:

Da jeg og storesøsknene mine sto opp om morgenen, hang finklærne våre klare på rekke og rad, nystrøkne og fine med 17.maisløyfer på. Finskoene sto nypussa og oppmarsjert på rekke og rad under. Mamma hadde gjort klar flagg til hver og en, med ballonger festet til. Og jeg hadde fått ei 17.maifløyte! Spenninga og forventninga var til å ta og føle på.

Ingenting kunne imidlertid måle seg med det jeg gledet meg aller mest til: Toget! Søsknene mine, som alle er noen år eldre enn meg, hadde snakket om Toget i flere dager allerede, og jeg var så spent at jeg holdt på å sprekke. Jeg hadde aldri sett et tog før, langt mindre vært med i et. Selvsagt hadde jeg sett bilder av tog i blader og bøker, men det var også alt. Men nå var dagen her!

Jeg har aldri opplevd at tiden har gått så til de grader sakte. Ikke engang julaften, med sine endeløse, seige timer før gavene endelig kunne åpnes, kunne matche sekundviserens langsomme steg framover. Det var som om hjertet rakk å stoppe et åndeløst øyeblikk for hvert eneste tikk. Jeg kunne ikke tenke på annet enn det magiske, fantastiske, storslagne som ventet: Toget! Hvordan så det ut? Ville det bråke mye? Ville det gå fort? Hadde alle de andre som skulle være med flagg, de også?

Så endelig – etter det som føltes som en halv livslengde – var tida omsider kommet. På med ytterklærne, flagg i handa, fløyte i ei snor rundt halsen så jeg ikke skulle miste den – og så gikk vi. Veien var ikke lang, bare ut på gårdsplassen og ned på utkjørselen et par hundre meter nedenfor huset. Det var allerede kommet en god del mennesker, store og små, i finklær og med flagg. Alle venta på at toget skulle gå. Det vil si – JEG venta jo på at toget skulle komme! For hvor ble det av? Og ville det få til å kjøre på veien? Vi skulle ende opp på skoleplassen, så derfor kikka jeg stadig i motsatt retning, speidende etter Toget mens sommerfuglene romsterte flittig rundt i magen.

Rundt meg gikk praten livlig, ungene blåste i fløytene sine og flaggene vaia i været. Handa til storesøster holdt mi lille i et trygt, fast grep, og blodet bruste i et øredøvende crescendo inni meg da storesøster endelig sa at - nå! Nå begynner det!

Og så – gikk vi. 

Vi… gikk? Jeg skjønte ingenting. Hvor var toget? Jeg stilte spørsmålet til søster, som smilte ned mot meg og sa: «Vi går jo i toget nå!!»

Gråten sto i halsen. Jeg følte meg liten og dum, men fremfor alt rundlurt. Skuffelsen som sprengte på sto så absolutt i forhold til forventningene jeg hadde hatt. Toget var altså ikke et stort, flott svart lokomotiv med røyk ut av pipa, men bare oss bygdefolket. Som gikk.

Heldigvis har jeg hatt mange gode 17.maiopplevelser siden. Og jeg har fått min dose tog også, først som mangeårig korpsmusikant, og siden som mamma til fire unger med finstas, flagg, fløyter, korpsuniformer og ballonger.

Men jeg har alltid vært nøye med å forklare dem på forhånd hva et 17.maitog går ut på 😅

Lillebror

Jeg kjører til jobben hver dag. En ny start, et blankt ark, ei rolig stund i bilen med radioen på. Veien går langs ei elv, og på andre siden av elva ligger kirkegården.

Hver dag når jeg kjører til jobben glir blikket mitt over mot andre siden av elva, og jeg tenker at der, der er du. Jeg ser små, flakkende lyspunkt som er strødd – tilsynelatende litt tilfeldig – over gravplassene, og jeg tenker på om lyset ditt brenner fremdeles. Jeg kjenner på klumpen i halsen – og den underlige, litt såre takknemligheten over at du ikke er alene der, men sammen med oldefar.

Det er godt å vite at dere to får være der sammen. Hvordan skulle vi kunne latt deg være helt alene? Elva ligger der som et skille mellom deg og oss andre, mellom to verdener som eksisterer side om side, men som møtes kun i korte stunder når lys tennes og blomster settes ned. For sånn må det være. De døde har reist videre, og vi levende må fortsette livet vårt her vi er satt til å være. Grensen er ikke fysisk slik som elva er det, men den er høyst konkret og kan ikke krysses i noen av retningene.

Vi må være her, og du må være der.

Hvordan kan man sørge over et menneske man aldri har møtt? 

Vi skulle aldri få holde deg, kysse dunmyke babykinn og trekke inn den bløte, fyldige duften av splitter nytt lite menneske. Vi fikk ikke bære deg i endeløse runder rundt om i huset til du sovnet, synge for deg, stikke pekefingeren inn i den lille neven din. Du kommer aldri til å bli stor og egenrådig og utfordre tålmodigheten vår. Det ble ingenting av bestemorplanene mine om å rotte meg sammen med storesøster når du kom og krevde tid og oppmerksomhet fra mamma og pappa. For da du ble født, var du allerede reist videre, til et sted vi ikke kjenner og aldri har sett.

Jeg har opplevd stor sorg tidligere, men faren min fikk jeg ha i nesten tjuesju år. Burde ikke denne sorgen veie tyngre, akkurat som børa bort til gravstedet var det, sammenlignet med din fjærlette?

Det er bare det at sorg ikke kan måles. Den er forskjellig fra person til person og fra dag til dag. Og der sorgen over levd liv som er over fylles av minner om ting som har vært, men nå er forbi – der er sorgen over deg alle de små og store tingene som aldri skulle bli noe av.

For med på reisen til den andre sida tok du alle de kjærlige drømmer, håp og forventninger vi hadde gjort klart til du skulle komme – bortsett fra dette ene: Håpet om at vi kanskje en dag skal få møtes, i en annen tid og på et annet sted, der en liten sjel har fått lov å vokse opp til det voksne, sterke mennesket du var ment å skulle bli.

Vann

Tenk over det – de fleste typer vann du vet om, er vann i bevegelse. Tidevannet som flør og trekker seg tilbake, flør og trekker seg tilbake – i en rolig, seig rytme som har vært til bestandig og som aldri vil forsvinne. Det skjer faktisk to ganger hvert eneste døgn – havet trekker seg utover, og slett ikke for å advare om en tsunami som vil sluke alt den slikker over. Nei, havet blottlegger den innerste lille stripa av kysten, trekker leppene sine tilbake og blotter tannkjøttet – og en ny verden viser seg for oss. En ellers ukjent flora og fauna kommer til syne og ligger der sårbar og eksponert for vær, vind og mennesker en kort stund – før havet igjen legger seg beskyttende over disse sine minste og mest utsatte innvånere.

Og så lyden! I godvær og vindstille skjer denne forflyttingen av millioner liter vann så stille, så langsomt og umerkelig at vi kan komme til å tvile. Stiger det virkelig? Lister det seg innpå oss av en grunn? Andre ganger vasker bølgene stranda i en jevn puls, havets egen shanty, som flytter vannet litt etter litt, opp eller ned – for så å flytte det tilbake noen få timer seinere.

Husker du den følelsen du hadde den første regnværsdagen etter en lang rekke med soldager? Eller aller helst: Den kraftige regnskuren – sommerregnet, floingen – som kommer som en varslet rengjøringsøkt. Du har merka det ei stund – lufta blir tyngre, tettere, mer trykkende, dirrende hett er det, før himmelen trekker pusten dypt inn og slipper ALT på en gang.

Det er en renselse. Drønnet av sommerregnet ligner ingenting annet! Vann som treffer bakken med en slik kraft at det rikosjetterer, himmelen som høytrykkspyler hus og veier, dusjer trær og planter. Et skikkelig skippertak. En storrengjøring.

Etterpå puster du lettere. Også lufta er rein, og duften av nyvasket verden er frisk og sterk. Og som med alle storrengjøringer – det er godt å ha det gjort. Og du vet at det blir ei stund til neste gang.

Jul

Jeg misliker julen og det den er blitt. 

Aldri ellers er klasseskillet så tydelig, aldri ellers er konkurransen så hard, jaget sterkere etter å kunne presentere den perfekte Facebook-idyllen, de største og fineste presangene, de mest vellykkede selskapene og de mest bugnende julematbordene.

Jula er blitt ei høytid for de vellykkede. De med fungerende familier, blomstrende parforhold, lykkelige bonusforeldre, bonusbarn, storfamilier som samles til lunt samvær i skinnet fra julelysene, lyslenkene, julestjernene og juletrærne. De som kan kjøpe gaver som vil vekke begeistring og beundring i venneflokken etter jul. De som kan legge ut bilde av et stettglass med noe godt i og teksten «julefred i heimen».

Jula er for de heldige. De som ikke sitter på skolens juleavslutning og gleder seg til januar, når fyllekalaset heime er over og hverdagen tar til igjen. De som ikke må spare året igjennom for å kunne gi ungene sine julegaver som ikke er så alt for mye simplere enn det klassekameratene får. De som ikke trenger å slite med å svelge den vonde klumpen lenge etter at de har klart å lirke seg løs fra en skrikende unge som ikke vil feire jul hos en far som truer med søksmål dersom ikke samværet gjennomføres.

Jula er for de som har tid og overskudd til å bake de slaga som må til, til å handle julemat, sy rulle, vaske, pynte, lage forseggjorte adventskalendere til hver og en. De som har venner å planlegge romjulstreff med. Jula er en institusjon. Den er familie, vennskap, kos, pynt, glitrende barneøyne, fine presanger, fred, kjærlighet. I jula finnes det ingen plass for ødelagte familier, krangel, ensomhet, konflikter, hat, taushet, barn som savner den andre forelderen, men ikke tør å si det, barn som håper at alt skal gå bra denne gangen, julegave kjøpt på Cubus, men som ligner ganske mye på en flere tusen kroners Sveajakke.

Jula er forbundet med skam. Det kan være vanskelig å forstå, men for de som ikke klarer å leve opp til forventningene knyttet til ei vellykket julefeiring så er følelsen av å stå utenfor den sterkeste. Sannsynligvis hadde de drømmen en gang, kanskje sitter de med gode minner fra tidligere juler, eller kanskje sliter de med sorgen over det som gikk tapt og som ikke lot seg reparere.

Jeg driter i grunnen i når julemarsipanen gjør sitt inntog i butikkhyllene.
Men - i november når julelysene og utendørsbelysningen begynner å dukke opp rundt om i den lille byen jeg bor i, når juleradiokanalene starter å sende i god tid før advent – da hender det at jeg kjenner klumpen i magen.

"It’s the most wonderful time of the year." Tiden da vi igjen skal sorteres i de som lykkes, og de som ønsker at de var inne i julevarmen.

Hender

Det ypperste redskap som finnes. Handa består av et utall knokler, muskler, leddbånd og sener, fra de nokså store til de bitte små. Den kan utføre store, tunge operasjoner som krever rå styrke. Den kan også håndtere de ørsmå finmotoriske oppgavene.

Handa di er et utrolig avansert multiverktøy. Den kan skjelne varme fra kulde, mykt fra hardt, glatt fra ruglete. Så følsom er huden at den registrerer det minste insekt som lander på den. Så hardfør er den at den tåler store påkjenninger fra de ulike oppgavene den utfører – og den reparerer småsår og rifter av seg selv i løpet av noen dager.

Hendene er ulike fra menneske til menneske. Jeg liker å studere hendene til folk, tenke på alle de ulike oppgavene disse hendene utfører i løpet av en dag. Jeg tenker at selv om hendene i seg selv kanskje ikke er like unike som de avtrykkene som dannes av de bittesmå papillarlinjene på hver enkelt fingertupp, så er de karakteristiske for personen som eier dem – og det burde lett la seg gjøre å plukke ut en person i en mengde ved kun å se på hendene.

Så personlige er hendene at noen ganger når noen omkommer eller dør en voldsom død, så velger familien å se avdøde med tildekket ansikt. Om disse våre fremste verktøy ikke er så langt framme i bevisstheten vår til vanlig, er de likevel så særegne at bare det å få se og kanskje berøre den dødes hender kan gi trøst og avslutning for dem som sørger.

Jeg skjønner det godt. Det er 21 år siden faren min, som var både fisker, gårdbruker, altmuligmann, reparatør og arbeidsjern, døde. Den dag i dag kan jeg se hendene hans like tydelig for meg som den gang. Hender som bøtte garn, tok opp potet, satte opp hesjer og holdt slåttonn, reparerte stort og smått, holdt liv i båt- og traktormotoren, bygde ut huset - og som bar meg trygt i seng når jeg hadde sovna på sofaen om lørdagskveldene.

I årenes løp har stemmen til faren min falmet, og noen ganger klarer jeg ikke helt å lete den fram i hukommelsen. Men hendene hans husker jeg. Jeg husker til og med hvordan de luktet, impregnert av sjøvann, kvae, motorolje og rulletobakk som de alltid var.

En dag for ikke så lenge siden kjente jeg at hendene til den voksne mekanikersønnen min luktet sånn som pappa sine alltid gjorde. Det øyeblikket ble en virvlende tidsreise, en rutsjebane flere tiår tilbake i tid.

Til pappa.

Pust

Jeg puster best når jeg har oversikt. Det gjelder flere situasjoner - kaos, uro og konflikter får halsen til å snøre seg sammen mens kloa i brystet fester grepet. Mange sanseinntrykk på en gang har noe av samme effekt. Som musikk når jeg skal konsentrere meg om noe annet enn musikk: Støy.

Jeg liker ro og orden. Systemer. Lister. Jeg liker å ha en plan - og gjerne en backup-plan.

Oversikt. System. Kontroll. Dette er ord som får meg til å puste lettere og åpne meg, slippe ned skuldrene og slappe av i kjeven. Det svenske ordet beskriver det best: Att andas. 

Jeg har ikke tenkt så nøye over det før, men det slo meg her en kveld: Kanskje det er derfor jeg aldri har trivdes så godt i skogen. Jeg mister overblikket, blir usikker på hvilken vei jeg skal ta eller hvor langt det er til målet, er litt redd for å gå meg vill.

Men sjøen! Duften av saltvann, utsikten som forandrer seg langsomt nok til at jeg beholder oversikten, det å kunne se laaaangt både foran og bak meg. Å stoppe motoren og ligge stille på havflata. Kanskje er den blank, kanskje kruser den seg, kanskje kan man se langt ned i vannet - eller kanskje havet er ugjennomtrengelig mørke som får meg til å lure på hva som finnes der nede i dypet under båten.

Og det er stille. Alle lyder er langt unna når man er på havet. De angår ikke meg der jeg sitter - og skulle de nærme seg, skjer det så langsomt at jeg rekker å forberede og omstille meg.

Jeg tror fjellet kan ha noe av samme effekten for de som ferdes der. Fjellet har mange av de samme egenskapene som havet, paradoksalt nok. De langsomme skiftene, oversikten og kontrollen, avstandene, roen.

Pust inn.

Pust ut. Langsomt.

Andas.