Jeg vokste opp i ei lita bygd der alle kjente alle, der bygdefolket feira små og store begivenheter ilag – enten på ungdomshuset eller på den lille bygdeskolen vår. På det meste var vi vel rundt 25-30 elever på skolen der jeg gikk, og mitt årskull var det største noensinne med sine seks elever. Skolekorpset ble stifta da jeg var 8, et par ganger før den tid kom skolekorpset fra kommunesenteret og gikk i tog med oss – og før der igjen var det kun hurraropene som lød i toget vårt.
Ett minne står klart og tydelig prenta inn i hukommelsen min – mitt aller første 17.mai-minne. Det må nok nærme seg 50 år siden nå, i alle fall må jeg ha vært ganske liten:
Da jeg og storesøsknene mine sto opp om morgenen, hang finklærne våre klare på rekke og rad, nystrøkne og fine med 17.maisløyfer på. Finskoene sto nypussa og oppmarsjert på rekke og rad under. Mamma hadde gjort klar flagg til hver og en, med ballonger festet til. Og jeg hadde fått ei 17.maifløyte! Spenninga og forventninga var til å ta og føle på.
Ingenting kunne imidlertid måle seg med det jeg gledet meg aller mest til: Toget! Søsknene mine, som alle er noen år eldre enn meg, hadde snakket om Toget i flere dager allerede, og jeg var så spent at jeg holdt på å sprekke. Jeg hadde aldri sett et tog før, langt mindre vært med i et. Selvsagt hadde jeg sett bilder av tog i blader og bøker, men det var også alt. Men nå var dagen her!
Jeg har aldri opplevd at tiden har gått så til de grader sakte. Ikke engang julaften, med sine endeløse, seige timer før gavene endelig kunne åpnes, kunne matche sekundviserens langsomme steg framover. Det var som om hjertet rakk å stoppe et åndeløst øyeblikk for hvert eneste tikk. Jeg kunne ikke tenke på annet enn det magiske, fantastiske, storslagne som ventet: Toget! Hvordan så det ut? Ville det bråke mye? Ville det gå fort? Hadde alle de andre som skulle være med flagg, de også?
Så endelig – etter det som føltes som en halv livslengde – var tida omsider kommet. På med ytterklærne, flagg i handa, fløyte i ei snor rundt halsen så jeg ikke skulle miste den – og så gikk vi. Veien var ikke lang, bare ut på gårdsplassen og ned på utkjørselen et par hundre meter nedenfor huset. Det var allerede kommet en god del mennesker, store og små, i finklær og med flagg. Alle venta på at toget skulle gå. Det vil si – JEG venta jo på at toget skulle komme! For hvor ble det av? Og ville det få til å kjøre på veien? Vi skulle ende opp på skoleplassen, så derfor kikka jeg stadig i motsatt retning, speidende etter Toget mens sommerfuglene romsterte flittig rundt i magen.
Rundt meg gikk praten livlig, ungene blåste i fløytene sine og flaggene vaia i været. Handa til storesøster holdt mi lille i et trygt, fast grep, og blodet bruste i et øredøvende crescendo inni meg da storesøster endelig sa at - nå! Nå begynner det!
Og så – gikk vi.
Vi… gikk? Jeg skjønte ingenting. Hvor var toget? Jeg stilte spørsmålet til søster, som smilte ned mot meg og sa: «Vi går jo i toget nå!!»
Gråten sto i halsen. Jeg følte meg liten og dum, men fremfor alt rundlurt. Skuffelsen som sprengte på sto så absolutt i forhold til forventningene jeg hadde hatt. Toget var altså ikke et stort, flott svart lokomotiv med røyk ut av pipa, men bare oss bygdefolket. Som gikk.
Heldigvis har jeg hatt mange gode 17.maiopplevelser siden. Og jeg har fått min dose tog også, først som mangeårig korpsmusikant, og siden som mamma til fire unger med finstas, flagg, fløyter, korpsuniformer og ballonger.
Men jeg har alltid vært nøye med å forklare dem på forhånd hva et 17.maitog går ut på 😅
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar