Jul

Jeg misliker julen og det den er blitt. 

Aldri ellers er klasseskillet så tydelig, aldri ellers er konkurransen så hard, jaget sterkere etter å kunne presentere den perfekte Facebook-idyllen, de største og fineste presangene, de mest vellykkede selskapene og de mest bugnende julematbordene.

Jula er blitt ei høytid for de vellykkede. De med fungerende familier, blomstrende parforhold, lykkelige bonusforeldre, bonusbarn, storfamilier som samles til lunt samvær i skinnet fra julelysene, lyslenkene, julestjernene og juletrærne. De som kan kjøpe gaver som vil vekke begeistring og beundring i venneflokken etter jul. De som kan legge ut bilde av et stettglass med noe godt i og teksten «julefred i heimen».

Jula er for de heldige. De som ikke sitter på skolens juleavslutning og gleder seg til januar, når fyllekalaset heime er over og hverdagen tar til igjen. De som ikke må spare året igjennom for å kunne gi ungene sine julegaver som ikke er så alt for mye simplere enn det klassekameratene får. De som ikke trenger å slite med å svelge den vonde klumpen lenge etter at de har klart å lirke seg løs fra en skrikende unge som ikke vil feire jul hos en far som truer med søksmål dersom ikke samværet gjennomføres.

Jula er for de som har tid og overskudd til å bake de slaga som må til, til å handle julemat, sy rulle, vaske, pynte, lage forseggjorte adventskalendere til hver og en. De som har venner å planlegge romjulstreff med. Jula er en institusjon. Den er familie, vennskap, kos, pynt, glitrende barneøyne, fine presanger, fred, kjærlighet. I jula finnes det ingen plass for ødelagte familier, krangel, ensomhet, konflikter, hat, taushet, barn som savner den andre forelderen, men ikke tør å si det, barn som håper at alt skal gå bra denne gangen, julegave kjøpt på Cubus, men som ligner ganske mye på en flere tusen kroners Sveajakke.

Jula er forbundet med skam. Det kan være vanskelig å forstå, men for de som ikke klarer å leve opp til forventningene knyttet til ei vellykket julefeiring så er følelsen av å stå utenfor den sterkeste. Sannsynligvis hadde de drømmen en gang, kanskje sitter de med gode minner fra tidligere juler, eller kanskje sliter de med sorgen over det som gikk tapt og som ikke lot seg reparere.

Jeg driter i grunnen i når julemarsipanen gjør sitt inntog i butikkhyllene.
Men - i november når julelysene og utendørsbelysningen begynner å dukke opp rundt om i den lille byen jeg bor i, når juleradiokanalene starter å sende i god tid før advent – da hender det at jeg kjenner klumpen i magen.

"It’s the most wonderful time of the year." Tiden da vi igjen skal sorteres i de som lykkes, og de som ønsker at de var inne i julevarmen.