Hender

Det ypperste redskap som finnes. Handa består av et utall knokler, muskler, leddbånd og sener, fra de nokså store til de bitte små. Den kan utføre store, tunge operasjoner som krever rå styrke. Den kan også håndtere de ørsmå finmotoriske oppgavene.

Handa di er et utrolig avansert multiverktøy. Den kan skjelne varme fra kulde, mykt fra hardt, glatt fra ruglete. Så følsom er huden at den registrerer det minste insekt som lander på den. Så hardfør er den at den tåler store påkjenninger fra de ulike oppgavene den utfører – og den reparerer småsår og rifter av seg selv i løpet av noen dager.

Hendene er ulike fra menneske til menneske. Jeg liker å studere hendene til folk, tenke på alle de ulike oppgavene disse hendene utfører i løpet av en dag. Jeg tenker at selv om hendene i seg selv kanskje ikke er like unike som de avtrykkene som dannes av de bittesmå papillarlinjene på hver enkelt fingertupp, så er de karakteristiske for personen som eier dem – og det burde lett la seg gjøre å plukke ut en person i en mengde ved kun å se på hendene.

Så personlige er hendene at noen ganger når noen omkommer eller dør en voldsom død, så velger familien å se avdøde med tildekket ansikt. Om disse våre fremste verktøy ikke er så langt framme i bevisstheten vår til vanlig, er de likevel så særegne at bare det å få se og kanskje berøre den dødes hender kan gi trøst og avslutning for dem som sørger.

Jeg skjønner det godt. Det er 21 år siden faren min, som var både fisker, gårdbruker, altmuligmann, reparatør og arbeidsjern, døde. Den dag i dag kan jeg se hendene hans like tydelig for meg som den gang. Hender som bøtte garn, tok opp potet, satte opp hesjer og holdt slåttonn, reparerte stort og smått, holdt liv i båt- og traktormotoren, bygde ut huset - og som bar meg trygt i seng når jeg hadde sovna på sofaen om lørdagskveldene.

I årenes løp har stemmen til faren min falmet, og noen ganger klarer jeg ikke helt å lete den fram i hukommelsen. Men hendene hans husker jeg. Jeg husker til og med hvordan de luktet, impregnert av sjøvann, kvae, motorolje og rulletobakk som de alltid var.

En dag for ikke så lenge siden kjente jeg at hendene til den voksne mekanikersønnen min luktet sånn som pappa sine alltid gjorde. Det øyeblikket ble en virvlende tidsreise, en rutsjebane flere tiår tilbake i tid.

Til pappa.