Vann

Tenk over det – de fleste typer vann du vet om, er vann i bevegelse. Tidevannet som flør og trekker seg tilbake, flør og trekker seg tilbake – i en rolig, seig rytme som har vært til bestandig og som aldri vil forsvinne. Det skjer faktisk to ganger hvert eneste døgn – havet trekker seg utover, og slett ikke for å advare om en tsunami som vil sluke alt den slikker over. Nei, havet blottlegger den innerste lille stripa av kysten, trekker leppene sine tilbake og blotter tannkjøttet – og en ny verden viser seg for oss. En ellers ukjent flora og fauna kommer til syne og ligger der sårbar og eksponert for vær, vind og mennesker en kort stund – før havet igjen legger seg beskyttende over disse sine minste og mest utsatte innvånere.

Og så lyden! I godvær og vindstille skjer denne forflyttingen av millioner liter vann så stille, så langsomt og umerkelig at vi kan komme til å tvile. Stiger det virkelig? Lister det seg innpå oss av en grunn? Andre ganger vasker bølgene stranda i en jevn puls, havets egen shanty, som flytter vannet litt etter litt, opp eller ned – for så å flytte det tilbake noen få timer seinere.

Husker du den følelsen du hadde den første regnværsdagen etter en lang rekke med soldager? Eller aller helst: Den kraftige regnskuren – sommerregnet, floingen – som kommer som en varslet rengjøringsøkt. Du har merka det ei stund – lufta blir tyngre, tettere, mer trykkende, dirrende hett er det, før himmelen trekker pusten dypt inn og slipper ALT på en gang.

Det er en renselse. Drønnet av sommerregnet ligner ingenting annet! Vann som treffer bakken med en slik kraft at det rikosjetterer, himmelen som høytrykkspyler hus og veier, dusjer trær og planter. Et skikkelig skippertak. En storrengjøring.

Etterpå puster du lettere. Også lufta er rein, og duften av nyvasket verden er frisk og sterk. Og som med alle storrengjøringer – det er godt å ha det gjort. Og du vet at det blir ei stund til neste gang.