Lillebror

Jeg kjører til jobben hver dag. En ny start, et blankt ark, ei rolig stund i bilen med radioen på. Veien går langs ei elv, og på andre siden av elva ligger kirkegården.

Hver dag når jeg kjører til jobben glir blikket mitt over mot andre siden av elva, og jeg tenker at der, der er du. Jeg ser små, flakkende lyspunkt som er strødd – tilsynelatende litt tilfeldig – over gravplassene, og jeg tenker på om lyset ditt brenner fremdeles. Jeg kjenner på klumpen i halsen – og den underlige, litt såre takknemligheten over at du ikke er alene der, men sammen med oldefar.

Det er godt å vite at dere to får være der sammen. Hvordan skulle vi kunne latt deg være helt alene? Elva ligger der som et skille mellom deg og oss andre, mellom to verdener som eksisterer side om side, men som møtes kun i korte stunder når lys tennes og blomster settes ned. For sånn må det være. De døde har reist videre, og vi levende må fortsette livet vårt her vi er satt til å være. Grensen er ikke fysisk slik som elva er det, men den er høyst konkret og kan ikke krysses i noen av retningene.

Vi må være her, og du må være der.

Hvordan kan man sørge over et menneske man aldri har møtt? 

Vi skulle aldri få holde deg, kysse dunmyke babykinn og trekke inn den bløte, fyldige duften av splitter nytt lite menneske. Vi fikk ikke bære deg i endeløse runder rundt om i huset til du sovnet, synge for deg, stikke pekefingeren inn i den lille neven din. Du kommer aldri til å bli stor og egenrådig og utfordre tålmodigheten vår. Det ble ingenting av bestemorplanene mine om å rotte meg sammen med storesøster når du kom og krevde tid og oppmerksomhet fra mamma og pappa. For da du ble født, var du allerede reist videre, til et sted vi ikke kjenner og aldri har sett.

Jeg har opplevd stor sorg tidligere, men faren min fikk jeg ha i nesten tjuesju år. Burde ikke denne sorgen veie tyngre, akkurat som børa bort til gravstedet var det, sammenlignet med din fjærlette?

Det er bare det at sorg ikke kan måles. Den er forskjellig fra person til person og fra dag til dag. Og der sorgen over levd liv som er over fylles av minner om ting som har vært, men nå er forbi – der er sorgen over deg alle de små og store tingene som aldri skulle bli noe av.

For med på reisen til den andre sida tok du alle de kjærlige drømmer, håp og forventninger vi hadde gjort klart til du skulle komme – bortsett fra dette ene: Håpet om at vi kanskje en dag skal få møtes, i en annen tid og på et annet sted, der en liten sjel har fått lov å vokse opp til det voksne, sterke mennesket du var ment å skulle bli.