Pust

Jeg puster best når jeg har oversikt. Det gjelder flere situasjoner - kaos, uro og konflikter får halsen til å snøre seg sammen mens kloa i brystet fester grepet. Mange sanseinntrykk på en gang har noe av samme effekt. Som musikk når jeg skal konsentrere meg om noe annet enn musikk: Støy.

Jeg liker ro og orden. Systemer. Lister. Jeg liker å ha en plan - og gjerne en backup-plan.

Oversikt. System. Kontroll. Dette er ord som får meg til å puste lettere og åpne meg, slippe ned skuldrene og slappe av i kjeven. Det svenske ordet beskriver det best: Att andas. 

Jeg har ikke tenkt så nøye over det før, men det slo meg her en kveld: Kanskje det er derfor jeg aldri har trivdes så godt i skogen. Jeg mister overblikket, blir usikker på hvilken vei jeg skal ta eller hvor langt det er til målet, er litt redd for å gå meg vill.

Men sjøen! Duften av saltvann, utsikten som forandrer seg langsomt nok til at jeg beholder oversikten, det å kunne se laaaangt både foran og bak meg. Å stoppe motoren og ligge stille på havflata. Kanskje er den blank, kanskje kruser den seg, kanskje kan man se langt ned i vannet - eller kanskje havet er ugjennomtrengelig mørke som får meg til å lure på hva som finnes der nede i dypet under båten.

Og det er stille. Alle lyder er langt unna når man er på havet. De angår ikke meg der jeg sitter - og skulle de nærme seg, skjer det så langsomt at jeg rekker å forberede og omstille meg.

Jeg tror fjellet kan ha noe av samme effekten for de som ferdes der. Fjellet har mange av de samme egenskapene som havet, paradoksalt nok. De langsomme skiftene, oversikten og kontrollen, avstandene, roen.

Pust inn.

Pust ut. Langsomt.

Andas.